Nedenfor følger Sigmund Liers 3 minutters innlegg i Kommunal- og forvaltningskomiteen 19.mai 2022 på vegne av Naturressurskommunene. Sigmund Lier er leder av Naturressurskommunene og Nettverk av Petroleumskommunar.
Mitt hovedbudskap er: Kommuneøkonomien betyr mye for hver enkelt av oss i vår hverdag. Men hvordan vi innretter kommuneøkonomien betyr også veldig mye- ja, kan være helt avgjørende- for store nasjonale utfordringer. Som gjennomføringen av Det Grønne Skiftet, som at det skal bo folk i hele landet, som plikten til å redusere tapet av naturmangfoldet mest mulig.
Både Demografiutvalget og Distriktsnæringsutvalget – de to NOU’ene fra 2020 – har understreket betydningen av at kommuner som avstår verdifulle naturressurser til viktige tiltak for storsamfunnet, skal beholde en rettmessig andel av verdiskapingen. Dette synspunktet har regjeringen forsterket når det i Hurdalsplattformen heter:
Regjeringen vil:
- Sikre at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon for utbygging, får mer igjen for det og sikres en rettmessig del av verdiskapingen, herunder gjennom endret skattlegging av vindkraft.»
Nettopp vindkraft er et godt eksempel på hvor galt det kan gå, hvis man neglisjerer de kommunale interesser. Det har Stortinget og regjeringen forstått, jeg viser til regjeringens beslutning om å åpne for konsesjonsbehandling av landbasert vindkraft – dersom den berørte kommunen samtykker- og det pågående arbeidet med et nytt skatte- og konsesjonsregime for vindkraft. Og hvorfor skal en kommune samtykke i tunge naturinngrep i sin natur hvis man ikke får betalt for det?
Sånn har vi innrettet kommuneøkonomien i mer enn hundre år: helt fra vannkraftens barndom var det alminnelig politisk enighet om at noe måtte bli igjen av verdiskapingen i fjellbygdene som ga fra seg sine vannkraftressurser. Det var utrolig fremsynt, og mer aktuelt i dag enn det kanskje har vært på hundre år:
Vi får ikke til det grønne skiftet uten at de kommuner som blir bedt om å avstå store naturressurser, enten det er til vannkraft, vindkraft, mineralutvinning, større industritiltak, oppdrett eller annet, beholder deler av verdiskapingen gjennom robuste, lovbestemte ordninger.
Dette har regjeringen forstått, og det er derfor fortjenestefullt at det prinsippet som er nedfelt i Hurdalsplattformen nå også gis et konkret innhold- både med et nytt vindkraftregime og med det siste signalet fra regjeringen om at det i forbindelse med mineralsatsingen skal utredes en ordning med lokale inntekter.
Komiteen er kjent med at Inntektssystemutvalget, som avleverer sin utredning 26.august, har fått i mandat å mene noe om eiendomsskatt og kraftinntekter bør innlemmes i inntektsbegrepet og derigjennom utjevnes på hele kommunesektoren. Dette er et stort og prinsipielt spørsmål, som også utfordrer prinsippet om den lokale beskatningsretten. De 220 kommuner som jeg her representerer har sterke interesser i dette, men dagens tilmålte tid tillater ikke mer enn at jeg nevner det som en forsmak på hva som til høsten blir et viktig tema for kommunalkomiteens medlemmer. At det er vanskelige spørsmål viser historien fra tidligere inntektssystemutvalg: Verken Rattsø-utvalget, Borge-utvalget eller Sørheim-utvalget ønsket å ta stilling til eiendomsskatt og inntektsutjevning, men viste til at det er et så sammensatt politisk spørsmål at de lot det ligge.
Jeg vil avslutte med å si: I en tid hvor de store spørsmål skriker etter bidrag fra kommuner med verdifulle naturressurser vil det være ganske umusikalsk å gjøre kutt i den eiendomsskatten kommunene kan skaffe seg som motytelse. Det vil være i strid med Hurdalsplattformen om at kommuner skal få mer igjen for å gi fra seg sine naturressurser, og at kommunene skal sikres en rettmessig del av verdiskapingen. Med viktigheten av Det Grønne Skiftet er det stimulans og ikke straff av berørte kommuner som skal til for å lykkes.